Det er videre tydelig at klimasaken blir mer polarisert. Vi har tidligere sett bølger av økt miljø- og klimaengasjement i Norge, men det har da vært en sak preget av ulike grader av engasjement. Miljøpartiene konkurrerte om å ha de mest ambisiøse klimamålene, men det var ikke noen politisk debatt om virkemidler. De andre partiene var ganske enkelt ikke spesielt opptatt av problemstillingen.
Nå endres dette bildet i takt med at klimapolitikken iverksettes i form av eksempelvis bilavgifter, bompenger, og utbygging av vindkraft. Samtidig øker fokuset på olje- og gassvirksomheten og denne sektorens bærekraft inn i lavutslippssamfunnet. Det blir ganske enkelt tydeliggjort at vi ikke kan fortsette som før, det er behov for store endringer. Det medfører at det også blir motstand mot klimatiltak, og aktører med økonomiske interesser i olje- og gassnæringen slår tilbake mot kritikken. Klimasaken blir med andre ord som andre politiske saker der debatten flyttes over på virkemidlene, og ikke lenger en debatt om hvorvidt klima er en viktig sak eller ikke.
Andre politiske bevegelser går igjennom de samme fasene. Arbeiderbevegelsen startet med en bevisstgjøring av urettferdigheten som de store sosiale forskjellene representerte. Kvinnebevegelsen startet med en bevisstgjøring av urettferdigheten med de store ulikhetene i rettigheter og muligheter mellom menn og kvinner. Klimabevegelsen ser ut til å starte med en bevisstgjøring av hvor urettferdig det er at vi er ferd med å ødelegge fremtiden til våre barn. Og på samme måte som arbeidere og kvinner gikk i gatene for å kjempe mot urettferdighet, ser vi nå barn i gatene som kjemper for retten til å leve på en klode som også vil kunne gi dem gode liv.
Det vi nå ser er en politisk bevegelse med samme endringskraft som arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. Klimabevegelsen er nå en politisk kraft det ikke være mulig å se bort fra for dem som ønsker å få og/eller beholde makt, om det er politiske aktører eller næringsaktører. Hensynet til klima vil slik sette rammene for å hva som er greit og ikke greit. Det er ikke greit å utnytte arbeidere, det er ikke greit å nekte noen rettigheter fordi de er kvinner, og det ikke greit å bidra til klimaendringer. Politiske bevegelser av denne type har kraften til å gjøre sine kampsaker til moralske saker. Moral som igjen finner veien til lovverk og reguleringer.
Og sjelden har vel verden sett en bevegelse med et større moralsk overtak enn klimastreikene ungdommer. Vi kan derfor heldigvis vente større politiske omveltninger fremover. Utfordringen er at det ikke er gjort mer før klokken er fem på tolv. Toget er derfor gått for en gradvis omstilling. Vi har kjent til utfordringen i 30 år, men har i realiteten brukt tiden til å gjøre omstillingen vanskeligere igjennom å øke utslippene. Det til tross for kunnskapen om konsekvensene har vært entydig. Dette skaper en ytterst krevende politisk situasjon, hvor det i realiteten ikke er rom for pragmatismen som vanligvis preger politiske prosesser. Det gjør at debatten vil bli sterkt polarisert fremover. Klimasaken vil i økende grad bli preget av enten eller.
På den ene siden en global politisk bevegelse bestående av klimastreikende ungdommer støttet av klimaforskere, miljøbevegelsen, fornybarnæringen, og progressive politikere som ønsker en mer aktiv klimapolitikk.
På den andre siden ser vi høyrepopulistiske partier som legger klimafornektelse, og motstand mot klimatiltak, til listen av politiske profileringssaker. Herunder innvandringsmotstand, frykt for islam, motstand mot globale institusjoner, og motstand mot establishment. «Liberal paper straws don’t work» er slagordet til en kampanje for å gjenvelge Trump. Du kan kjøpe plastsugerør som det står Trump på for 5 dollar. Kampanjen har samlet sammen 500.000 dollar. Det er en fortelling der syklister er elitister, mens bilister er folket. En 16 år gammel jente er representerer establishment, mens den amerikanske presidenten er motmakt. Når sannheten gjøres politisk må politiske motstandere av sannheten ty til nytale. Forskere blir irrasjonelle hysterikere, barn blir makta, fornybar energi blir naturødeleggelse, kollektivtrafikk blir for eliten, demokrati blir diktatur.
Heldigvis er dette marginale politiske bevegelser i Norge, og i en norsk kontekst kjemper de bokstavelig talt mot vindmøller. I en norsk politisk kontekst blir det da også langt vanskeligere å bli assosiert med de samme politiske bevegelsene. Vi ser f.eks. i FrP at grensen er nådd. Den tause majoriteten i partiet tar langt tydeligere til orde mot Carl I. Hagen og Christian Tybring Gjedde sin klimafornektelse. De ser at det ikke er noen fremtid for et såkalt nasjonalkonservativt klimafornektende FrP, men kanskje langt viktigere, de er dypt uenig. Erkjennelsen av klimaendringene er også forankret blant flertallet av FrPs politikere.
Dette definerer rammene for norsk klimapolitikk fremover. Vi kommer i økende grad til å se at de politiske partiene vil konkurrere om å ha troverdighet i klimapolitikken. Videre er det interessant at MDG ser ut til å uansett havne på vippen i Stortinget etter 2021. Frierne står allerede i kø, og MDG vil få betydelig makt dersom de klarer å holde posisjonen som blokkuavhengig. Det skal ikke utelukkes at Solberg kan få en tredje regjeringsperiode med en sentrum-høyre regjering der MDG inngår.
Dette vi selvsagt også definere det politiske handlingsrommet. Det vil ikke bli mulig å videreføre en politikk som ikke evner å redusere klimagassutslippene i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Det betyr at vi skal redusere våre utslipp med 40% innen 2030, og 80% innen 2050. Virksomheter som ikke passer inn i en fortelling om etableringen av det norske lavutslippssamfunnet vil få langt dårligere rammebetingelser. Kapital vil slik også trekkes mot bærekraftige virksomheter, noe som ytterligere vil forsterke utviklingen. Klimarisiko blir kapitalrisiko.
Å være en del av løsningen på klimautfordringen vil gå fra å være en hyggelig bonus, til å bli en nødvendighet for økonomisk bærekraft. Både for Norge som stat, og for aktører i næringslivet.