Det Politiske Parti (DPP) ble stiftet 17. september 2000 av Atle Antonsen og Johan Golden. Partiet DPP hadde aldri noe ideologisk fundament. Partiet viktigste standpunkt var at de ikke sto for noe selv, de mente det samme som folket. Det kan virke som at både politikere og journalister i ettertid har vært inspirert av denne ideen til et politisk parti.Politikk er i økende grad blitt en sportsgren der utøverne måles på strategi, taktikk og fremførelse. Partienes vilje til å forsvare en politisk sak avhenger i økende grad av sakens popularitet, og ikke partiets ideologi.

Det er selvsagt lett å stå på utsiden og kritisere norske politikere for å ikke være prinsipielle og ideologiske nok. De må forholde seg til en politisk virkelighet hvor de måles på synlighet, deres evne til å hevde deg i debatter og ikke minst deres evne til å vinne valg. Når media skal forklare hvorfor et parti mislykkes så er fokus på partilederens opptredener i media, og partiets strategi. I den grad velgerne ikke ønsker en bestemt politikk så er dommen at partiet har feil politikk. Problemet er at dette etablerer en ramme for politikken der de politiske sakene underlegges taktiske hensyn. Det er ikke noe nytt, men det er blitt en sterkere trend.

Zynks Big Data analyser og opinionsmålinger viser at det er liten oppslutning i befolkningen om privatisering av velferdstjenester og lavere skatt. Det er videre en økt oppslutning om felleskapsverdier, og mindre oppslutning om individuelle verdier som frihet og liberalisme. Som konsekvens ser vi at Høyre beveger seg mot sentrum med blant annet et forsvar for utbytteforbud i private skoler, en minst like streng håndheving av privatskoleloven som Ap, små ambisjoner om privatisering av omsorgstjenester, og søker å unngå debatter om skattepolitikk. Bærekraftig velferdssamfunn var Høyres overskrift på sitt landsmøte i vår.

Målinger viser at befolkningen er blitt mer skeptisk til innvandring, og kanskje mer viktig: De som er opptatt av en liberal innvandringspolitikk har ikke dette som sin viktigste sak for valg av parti. Det er med andre ord mange velgere å hente på en restriktiv innvandringspolitikk, men få velgere å miste. Konsekvensen er tydelig der et tilnærmet samlet storting står sammen om en meget restriktiv innvandringspolitikk.

Det er kjent at befolkningen særdeles skeptisk til norsk EU medlemskap, og både Ap og H vil ha problemer med å danne koalisjonsregjeringer dersom EU saken skulle bli aktualisert. Det er således ekstremt lite å hente for H og Ap med en offensiv argumentasjon for norsk EU medlemskap. Ap har sågar fjernet formuleringen i partiprogrammet om at partiet er for et norsk EU medlemskap.

Når Al Gore var aktuell som global klimakriger med «En ubehagelig sannhet» vokste også engasjementet for klima i den norske befolkningen. Det ble en kamp mellom de ulike partiene om hvem som var mest klimavennlig. Selv FrP ville snakke om klima. Jens Stoltenberg gjorde klima til hovedsak i sin landsmøtetale i 2007. Carl I. Hagen beskyldte Jens for å stjele FrPs klimapolitikk, men det Jens i realiteten gjorde var å ta fra SV muligheten å surfe på klimabølgen.

Det paradoksale er at partienes opportunisme har en meget kortsiktig effekt. Det er klassisk spillteori: Når en tilskuer på en fotballkamp reiser seg for å se bedre så står til slutt alle for å kunne se kampen. På samme måte tilpasser partiene seg hverandre. Når Høyre tar en sentrumsposisjon på privatisering av velferdstjenester, må Ap flytte seg til venstre for å opprettholde avstanden til Høyre. Det resulterer i at frontlinjen i debatten også flyttes og står nå f.eks. om en skal re kommunalisere barnehager eller ikke.

Når hele det politiske landskapet flytter seg i innvandringskritisk retning for å tekkes velgere så må FrP, som har innvandring som kjernesak, flytte seg til Høyre. Når rommet for ytterligere innstramninger er begrenset, i henhold til våre internasjonale forpliktelser, blir resultatet stadig mer utilslørte angrep på muslimer som vi ser med Siv Jensens «snikislamisering», eller Åshild Bruun-Gundersen som sier at fastende barn «utsettes for omsorgssvikt».

Når Høyre og Arbeiderpartiet finner det opportunt å ikke argumentere for norsk EU medlemskap, så vil ikke nei siden alene fortsette å argumentere mot norsk EU medlemskap. Det som skjer er at frontlinjen flyttes til andre saker som berører den samme konfliktlinjen, men som er aktuelle. Det ser vi nå i form av en fornyet debatt om Norges medlemskap i EØS og den nylige debatten om Acer.

Det som kanskje er litt rart er at så mange er overrasket over at en frontlinje som forlates ikke består. Det burde egentlig være ganske innlysende at det kun betyr at frontlinjen flyttes til et nytt punkt hvor det oppstår en ny «likevekt». Rent taktisk oppnår en lite, eller ingenting, men politisk taper en stort. Det partiene glemmer er at de også er sterke opinionsledere. Det er mulig å påvirke opinionen igjennom å argumentere for et standpunkt. Det gir også økt troverdighet på lang sikt.

For paradokset er at den taktiske opportunismen ikke er særlig strategisk. Å være ekte er for lengst identifisert som en megatrend internasjonalt. I en offentlighet dominert av sosiale medier og realityprogrammer er autentisitet blitt langt viktigere. Faren, eller muligheten om du vil, er derfor at det vil komme nye aktører som fremstår med et tydeligere politisk prosjekt.

Paradokset er at partienes taktiske opportunisme ikke er særlig strategisk

En kan si mye om Trump, men det er klart at hans velgere opplevde ham som nettopp autentisk og et alternativ til den etablerte politiske eliten. Det samme gjelder Emmanuel Macron i Frankrike. Politiske partier som fremstår ekte, med et genuint prosjekt, med en tydelig identitet, vil være vinnere. FrP tjener på å være gjenkjennelig i innvandringsspørsmålet. Sp tjener på å være gjenkjennelig i distriktspolitikken. H er gjenkjennelig med Erna, men sliter grunnleggende sett med den samme utfordringen som Ap: Ett tydelig og gjenkjennelig politisk prosjekt. Partitaktikken kan bli Høyre og Arbeiderpartiets største trussel.

Les kronikken på VG.no her.